Guinness tredje utgave av rekordboken for spill byr på altfor lite nytt.

Problemet blir tydelig når du blar opp i sjangrene, og vil se hva som har skjedd det siste året i spill du liker. Det står tross alt “2010″ på coveret, og årstallet indikerer en viss tidsramme for innholdet. Men bortimot halvparten av boka er full av rekorder for eldgamle spill, som ikke lenger er aktuelle. Blar man opp i kapitellet for japanske rollespill, blir du servert rekorder for spill som Dragon Quest og Saga fra midten av 80-tallet, og Pokemon Rød og Blå fra midten av 90-tallet.

Er du interessert i eventyrspill, og har alle de nyeste og beste spillene. Enten det er Uncharted 2, Assassins Creed II eller Prince of Persia, finner du nesten ingen rekorder for disse titlene. I hvert fall ingen rekorder, du som spiller, kan prøve å slå. Derimot er det et hav av kjedelige bemerkninger som “Mest solgte” når det gjelder nyere spill, og for ikke å snakke om “Mest kritikerroste” ditt og datt. Sistnevnte baseres kun på målinger fra Metacritic.com – som ikke tar med karakterer fra noen norske aviser, men kun engelske nettsider og litt ukepresse. Det er faktisk en forskjell på smaken til nordmenn og amerikanere.

Ugjenkjennelige sjangere
Boka er som nevnt delt opp i sjangere. Dette særpreget skiller den ut fra de to forrige utgavene. Det er bare synd at Guinness finner opp egne sjangere ingen har hørt om, og ofte bommer på hvilken sjanger et spill tilhører. Zelda er for eksempel listet opp som “historieeventyrspill”, mens Final Fantasy er rettmessig satt i det helt uavhengige rollespill-kapittelet.  Flere tilhengere av rollespillet Zelda vil nok bli sure av å lese at yndlingsspillet deres plutselig ikke kvalifiseres til sin rettmessige sjanger. Det er mange flere tilfeller som dette, og boken blir desverre misledende, til tross for at sjangerdefinering av spill ofte varierer i bransjen.

I begynnelsen av hvert kapittel har Guinness laget en kort tidsramme for tilhørende sjanger, som begynner med “spillet som startet det hele”. De har også skrevet historiske oppsummeringer, som faktisk er litt spennende å lese, samt intervjuet flere kjente utviklere. Selv om jeg ikke har hørt noen kalle den for “Spillbibelen”, skryter Guinness av dette navnet, og gjør kanskje rett til å sammenligne seg selv med en 1700 år gammel bok, med tanke på alt det gamle stoffet i spillutgaven 2010.

Guinness har hovedkvarter i London, med kontorer i New York og Tokyo. Kanskje har denne sprø blandingen av kulturer skapt det glorete utseende på boka. Sprayboksflekker på hver eneste side, flere lag av grafiske effekter og skjermbilder oppå hverandre, med informasjon ofte plassert i skeive rammer. Litt for stygt for min smak i hvert fall. Guinness opprinnelige rekordbok handler om ALT. Det spørs om det ikke skjer for altfor lite i spillverden, og at det er for snevert å lage en årlige utgave for bare ett medium.

Guinness Rekordbok 2010 Spillutgaven er 215 sider lang, gis ut av Schibsted Forlag AS, og er oversatt til norsk av Tore Sand.